Tvangsinnlagt på sykehjem på grunn av misnøye med samboeren
En 58 år gammel MS-rammet kvinne ble i desember 2018 innlagt på sykehjem mot sin vilje. En «søknad» fra henne om plass på sykehjem ble «innvilget». Hun hadde aldri søkt og mot-satte seg innleggelsen på det sterkeste. Med bistand fra advokat Marit Sæther påklaget hun tvangsinnleggelsen til fylkesmannen, viste til at bare dem som mangler samtykkekompetanse kan tvangsinnlegges i helseinstitusjon, og bare hvis det kan føre til skade ikke å bli innlagt. Innleggelsen må være nødvendig og stå i forhold til hennes behov for hjelp.
Advokaten ba om dokumentinnsyn. Sykehjemslegen ba da om fullmakt fra kvinnen, som ikke lenger kan skrive. Først halvannen måned etter innleggelsen ble formelt tvangsvedtak truffet. Advokaten ba om å få det tilsendt. Hun ble da spurt om hvem som hadde engasjert henne, om det var samboeren og om advokaten hadde vurdert om kvinnen var samtykkekompetent til å skaffe seg advokat. Fylkeslegen ville bli rådspurt om innsyn skulle innvilges. Sykehjemmet krevde at hun fikk oppnevnt verge. Legen ved sykehjemmet opplyste at hun var sinnslidende. Fylkesmannen oppnevnte verge for kvinnen uten å spørre eller undersøke henne.
Bydelshjemmesykepleien hadde gitt helsehjelp hjemme hos henne i mange år. Samboeren lager og gir henne mat og hjelper på alle andre praktiske måter til alle døgnets tider. Som grunn for innleggelsen oppga vedtaket omsorgssvikt i eget hjem, bydelen hadde fått bekymringsmeldinger om at hjemmesituasjonen var uforsvarlig. Kvinnen ville hjem.
Advokat Sæther påpekte at tvangsinnleggelsen krenket retten enhver har til respekt for sitt privatliv, familieliv og hjem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Norge pålegges i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne å sikre slike mennesker anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og at de ikke må bo i en bestemt boform (artikkel 19).
Det fremkom etterhvert at årsaken til tvangsinnleggelsen var samboerens adferd. Han skulle ha klaget og vært ufin mot hjemmesykepleierne. Han gikk med på å holde seg unna når de kom for å stelle kvinnen. Mer lempelige tiltak kunne klart vært valgt enn tvangsinnleggelse.
Fylkesmannen stadfestet tvangsvedtaket fire måneder senere, kritiserte sykehjemmet for å ha fattet vedtak først etter halvannen måned, men fant det sannsynliggjort at kvinnen ikke var samtykkekompetent og mente vilkårene for tvangsinnleggelse var oppfylt. Advokat Sæther ba da Oslo tingrett om umiddelbar rettslig overprøving, påpekte at tvangsoppholdet hadde vart i måneder, at kvinnen klart var samtykkekompetent og intet tilsa at hun måtte være i sykehjem. Hennes helsetilstand kunne ivaretas vel så godt hjemme. Fylkesmannens bygget sitt vedtak på feil faktum, var ugyldig og kvinnen ble krevd utskrevet straks.
Like før saken kom for retten ba regjeringsadvokaten kvinnen om forlik med et forslag om hjemflytting på vilkår om hjemmesykepleie uten samboer til stede. Det ble (påny) godtatt. Tvangsvedtaket ble opphevet. Hun hadde da vært ulovlig tvangsinnlagt i mer enn et halvt år.
Bydelen krevde vederlag for tvangsoppholdet. Advokat Sæther klaget. Fylkesmannen godtok ikke kravet og viste til at bydelen hadde vedgått at kvinnens helsetilstand hele tiden hadde vært slik at hun kunne få tilstrekkelig hjelp hjemme.
Klagen på opprettelsen av vergemål har Fylkesmannen ennå ikke besvart, etter fem måneder.
