Tolga-saken om igjen?

En 20 år gammel gutt med en lett utviklingshemming ble ikke ansett samtykkekompetent «til større avgjørelser, som hvor han skal bo». Fylkesmannen i Buskerud (nå Oslo og Viken) fulgte rådet, fratok mor vergerollen og utnevnte en verge fra sitt faste utvalg. Gutten ble flyttet hjemmefra til et sykehjem og fikk et strengt besøks- og permisjonsregime. Fylkesmannen uttalte at flyttingen var «til hans beste samt at det ville gi nødvendig samfunnsvern». Det var ikke hensiktsmessig å spørre gutten hvem han ville ha som verge, fylkesmannen «ville etter omstendighetene uansett lagt liten vekt på hans ønsker.»

Vergen nektet ham å reise på ferie med familien og krevde guttens pass utlevert for å hindre ham i å dra. På sønnens vegne ba mor advokat Helge Hjort om å påklage vergebyttet. Klage og anmodning om innsyn i sakens dokumenter ble inngitt.

Fylkesmannen ga innsyn i «dokumenter som nærmere kan belyse saken». Anmodning om fullstendig innsyn ble inngitt. Den ble henvist til «Fylkesmannen v/fagområdet Helse». Innsyn ble omsider gitt med unntak av interne dokumenter. Mer-innsyn var ikke vurdert. Vedtaket ble påklaget. Da ble innsyn gitt også i interne papirer. Det ble opplyst at seks saker var registrert på gutten. Antallet viste seg å være 10. Innsyn var gitt i tre av dem. Ny klage/innsynskrav ble inngitt i alle dokumenter. Det ble innvilget og fullt innsyn gitt (som likevel viste seg å være ufullstendig, visstnok på grunn av en «inkurie»).

Men begrunnelsen var ny: Klagen ble ansett som en ny innsynsanmodning, nå på sønnens vegne. De forrige var oppfattet å være på vegne av mor. Siden hun var fratatt vergeoppdraget og en annen oppnevnt, mente fylkesmannen dette var en ny søknad på vegne av en ny klient. Det ga nye muligheter for å avgrense innsyn og hindre ivaretagelsen av klagerens interesser: Kommunen krevde samtykke fra vergen for å gi innsyn. Vergen ble bedt om å gi samtykke, men valgte ikke å svare og sendte fylkesmannen e-post om at han nedprioriterte henvendelser fra advokaten.

I innsynet som omsider ble gitt i de interne dokumenter var det papirer som var sladdet fordi «de inneholder dokumenter som utelukkende er beregnet til internt bruk». (sic!) Det tok over halvannet år å få tilnærmet fullstendig innsyn. (Krav om at den private part fikk dekket sine omkostninger med å få innsyn ble avslått, fordi det først var mor, så sønn som fikk innsyn.)

Vergens måte å utøve vergerollen på ble påklaget. Han valgte da å trekke seg. Sønnen flyttet hjem til familien. Fylkesmannen tilbød da mor å få vergeoppdraget tilbake. Saken var løst: Sønnen fikk sitt liv og familien tilbake, mor tilbudet om å få igjen vergeoppdraget. Kravet om å få dekket omkostningene med helomvendingen ble likevel avslått.

Formal-partsforholdet som det lovstridige tvangsvergebyttet etablerte, fikk fylkesmannen til å avgjøre at gutten og hans familie selv måtte dekke sine utgifter med å få omgjort embetets mange uriktige vedtak. Fremfor å «sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse kan nyte sine friheter fullt ut, uten forskjellsbehandling» som FNs Konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) foreskriver, fratok vergemålsmyndigheten gutten hans hjem, familie, bevegelsesfrihet og retten til selv å velge hvem som skal være hans fastlege. Forvaltningslovens regler om parter, innsyn og rettslig klageinteresse ble brukt til å avslå innsyn og la gutten og hans familie ta regningen for fylkesmannens uriktige vedtak. Med juss kan urett skapes!